Ein helga tur te Sucre å Potosi:)

Mens Gry Anette og Silje bestemte seg for å ha ei rolige helg i La paz, reiste eg, Kristin å Åse Britt til Sucre å Potosi:) På torsdagskveld satt eg meg igjen på ein 12 timers long busstur for å komma te Sucre. Me var framme ca. 08.00. Sucre er Bolivia sin finaste by å ligge på rett under 3000 meter over havet. Trøtte etter bussturen fant me oss ein koslige cafe å fekk i oss litt frukost. Me rusla litt rondt i byn å fekk handla litt før me satt oss på ein guidabusstur opp te eit dinosaurus museum. Me fekk beskjed om at ditta museume va utrulig bra å verd å få me seg... veit kje heilt om nåken av oss 3 heilt vil sei seg enige i da. Turen gjekk ner igjen te sentrum av Sucre, der me brukte dagen på å sjå oss meir rondt før me satt oss på ein taxi til Potosi. Turen til Potosi med taxi skulle ta ca. 2,5 time. Men sio me befinne oss i Bolivia tok turen godt øve 3 tima;) Nåke me syns e veldig sjarmerande å irriterande me Bolivia på samme tid er at ein må finna seg i at ting tar meir tid en ka da i utgangspunkte sku... Vel framme i Potosi, kl. 10 om kvelden fant me oss eit hostell å bu på for natto.

Kristin å Åse Britt i Sucre:)

Helene å Kristin i Sucre:)

Ei gammal dama i Sucre so fekk resten av middagen vår:)

Onda ein store dinusaur:)

På dinusaurus museum:P

Potosi har ein longe histori bak seg. Byen ligge med foten av eit stort fjell so hette Cerro Rico. I dette fjellet har dei i fleire tidår leita etter sølv. Det var ein periode litne Potosi var på samme størrelse som London. Hovedmålet med dinna turen i heljo var disse sølvgruvene som menneskene i Potosi fortsatt arbeider i. Så på lørdagsmåroen sto me opp og blei henta med hostelle kl. 09.00. Me blei kjørt til eit "gruvemarked" der alle på gruppo kjøpte dynamitt, cocablad og brus. Me hadde og med oss ei flaska med alkohol. Dette er fordi det er vanlig å ha med slike gaver inn til gruvearbeidarane. Og me fekk beskjed om at dei kunne bli ganske fornærma viss turista kom inn uten nåke til dei. Etter på fekk me utdelt hjelm me lys på, regnboksa å regnjakke å støvla før me satt oss i bussen igjen og blei kjørt opp til gruveområde.

Åse Britt å Helene å klare for tur i gruvo:)

På vei opp te gruvene, me Cerro Rico i bakgrunnen:)

Når me var framme der me skulle begynna å gå inn i gruvene var nervene på høgspen. At eg virkelig hadde sagt meg frivillig te å gå inn i nåken kanala so føre ein longt longt inni eit fjell var for meg då utrulig uvirkelig. Da jobbe omtrent 7000-8000 mennesker inne i fjelle. Da er mongen forskjellige "selskaper" som jobbe kvar for seg. Så ingen har egentli krontroll på ka tid nåken andre sprenge øve håvene på dei. Ditta tar monge liv, itillegg er det monge andre ulykker i fjellet som tar liv. Ca. 20 arbeidere dør i året i fjellet. Cerro Rico er innbyggerene i Potosi sin velsingnelse samtidig som det er ein stor forbannelse. Redd eller ikkje, inn i fjelle skulle me alle 3. Guiden vår førte oss longt inn i fjelle i nåken tronge kanala, nåken gonge kunne me gå beint, andre gonga motte me gå me bøyd rygg mens me andre gonga motte krypa mullom fjellsidene for å komma oss framøve. Heile veien gjekk me ner øve å lengre å lengre inn i fjelle. Eg so hadde vert utrulig redd før me skulle gå inn følte meg heilt trygg på vei ner øve i fjelle.. Etter kvart begynte me å møte på arbeidarene, fekk gitt dei presangene å hørt på noen av historiene. Nåken av dei me møte hadde arbeid i fjellet i opptil 36 år. Dei såg så slitne å trøtte ut og blei veldig glade for da me hadde med til dei. Då me møte på ein gutt som var med faren å arbeide i gruvo, motte eg bere gå vekk frå gruppo ei lito stond for å unngå at tårene skulle begynna å trilla, guten var bere 13 år gammale. Da va so sterkt å sjå den litne guten så sto der å tok imot brusen me hadde med. Å sjå han på 13 år å dei andre arbeidarane so hadde arbeid i gruvene i opptil 36 år, ga meg ein liten peikepinne på ka framtid den litne guten hadde føre seg. Å eg syns bere da er so utrulig urettferdig at da bere er sånn da er. Guiden vår hadde sjøl arbeida i gruvene i 7 år, han var 24 år. Me blei og fortalt at sist veka hadde ein gutt på 15 død i gruvene pågrunn av ei ulykka.

Gruppo nere i gruvo:)

Helene å Kristin i gruvo:)

Helene med Tio benito:)

Me fortsatte ei stond vidare inn i fjelle til me kom til ein av gudene som arbeidarene tilber i fjellet. Denne guden blei kalla tio benito. Denne guden blir på ein måte ein dejevel, for arbeidarane meiner at sio dei er nermast han, er det lurast å tilbe han og for å vera på den sikra sio..


I tillegg til dette tilber dei jodermor og hver gang dei drikker alkohol(nåke dei gjere heile veien må dei tømme litt ned på bakken å dele med jodermor sånn at hu ikkje skal bli sint å ta liv). Me fant fort ut at det er vanlig å drikke med dei fleste ein møter på i gruvene. Dette gjorde guiden vår også, og vi såg fort at han blei blank og rød i augene. Nåke me syns va ganske ekkelt med tanke på at det var han som skulle få oss utigjen.. Dei 2 timene vi skulle være i gruvene blei til 4. På slutten begynte eg å Kristin å kjenne at me begynte å bli litt redde. Grunnen til at me motte være so mykje lengre nede i gruvene var for at vi hadde blitt sittende forlenge å snakke med nåken gruverarbeidare, å me motte då venta på at nåken andre arbeidare skulle bli ferdige med å lasta nåken vogner med stein før det var plass for at me gjekk igjønno gruvene igjen.


Men me kom oss ut i live:) Alt i alt var da ein bra tur! Eg trudde da skulle bli mykje være å sjå gruvearbeidarane enn ka da va, da værsta va å sjå dei små guttane so gjekk rondt der nere.


Etter på fekk me sitt oss litt rondt i Potosi før me igjen satt oss på ein nattbuss heim igjen te La paz:)

Potosi med Cerro Rico i bakgrunnen:)

Åse Britt, Helene å Kristin i Potosi:)

Eg er veldig gla for at eg har gjort da no i etter tid. Men hadde eg fått muligheten te å gå ner i gruvene igjen hadde eg ikkje gjort da... Da er ein litt sånn "ein gong i live" ting:)



Klem frå Helene:)